Bon Iver - Bon Iver (CD)

I 2008 debuterte Bon Iver med For Emma, Forever Ago, innspilt i ei avsidesliggende hytte og minst like vakkert som det var kritikerrost. Tre år senere følger den falsettrøstede skjeggebassen Justin Vernon opp med selvtitulerte Bon Iver, hvor hans grep om de nydelige balladene strammes ytterligere.

Ikke dermed sagt at dette er et prosjekt i stillstand: Andrealbumet har et rikere og fyldigere lydbilde, hvor forgjengerens akustiske framtoning utvides med silkemyke elgitarer, intrikate synth-arrangementer, hornseksjon og strykere. Dette er i det hele tatt mer av et bandprosjekt enn forgjengeren, med bidrag fra både Vernons faste samarbeidspartnere og nyere bekjentskaper - sistnevnte inkludert Greg Leisz (Lucinda Williams, Wilco) på pedal steel. De ti låtene (flesteparten oppkalt etter byer) sogner til både indierock og roots, soul og pop, med et lydbilde preget av lavmælte stemninger og delikate vokaleffekter. Og en total, altomfattende skjønnhet som har luft under vingene og beina på skogbunnen.

Tracklist
01. Perth
02. Minnesota, WI
03. Holocene
04. Towers
05. Michicant
06. Hinnom, TX
07. Wash
08. Calgary
09. Lisbon, OH
10. Beth/Rest

Bon Iver er eit band innan indiefolksjangeren som vart danna i 2007 av den amerikanske låtskrivaren og musikaren Justin Vernon (født i 1981). Namnet er henta frå uttrykket bon hiver, som er fransk for «god vinter». Dei mest kjende songane er Skinny Love frå det første albumet og Holocene frå det andre albumet, og dei er særskilt kjende for Vernons høge falsett.

Etter ein turné i 2012 bestemte bandet seg for å ta ei pause på ubestemt tid. I 2015 vart det rykta at dei skulle gjere comeback etter at dei spelte to nye låtar på festivalen Eaux Claires Music & Arts Festival i heimbyen til Justin Vernon. Dette avkrefta Vernon, og han uttalte at dei ikkje hadde lagt nokon planar om nytt album eller ny turné. I 2018 ga han ut eit album som medlem av duoen Big Red Machine.

Karakteristikk
Bandets første album, For Emma, Forever Ago (2007), har eit akustisk preg og er stort sett gitarbasert. Falsetten til Vernon vert komplementert av harmoniske korstemmer, og denne kombinasjonen av akustisk gitar og harmonisk song var lenge kjenneteiknet til Bon Iver. På det andre albumet, Bon Iver, Bon Iver (2011), involverte Vernon fleire musikarar, og lydbiletet vart større og litt annleis. Med innslag av programmerte trommer, perkusjon, blås, stryk, tangentar og elektriske gitarar – med effektar som klang, delay og vreng – vart uttrykket større og tidvis hardare på dette albumet. Likevel er falsettharmoniane, den akustiske gitaren og dei indiefolkinspirerte låtane sterke fellesnemnarar som gjer at Bon Iver beheld sitt særpreg også på dette albumet.

Ref: Store Norske Leksikon